Krisekommentar III

Dette gjensvaret ble først trykket i IDsign nr 2, 1999.
IDsign er medlemsbladet til Norske Industridesignere.

Form 98 som designformidling.
av Trygve Ask,
stipendiat ved
Institutt for industridesign
Arkitekthøgskolen i Oslo


I IDsign nr. 5 svarer Butenschøn på min kommentar til FORM 98. I svaret stiller han seg blandt annet uforstående til det han mener er en sammenblanding av Norsk Form sine standpunkter og utvalgskriteriene for FORM 98.

Det var på ingen måte min intensjon å insinuere at Norsk Form bedrev "styrt juryering for å misbruke utstillingen til å bekrefte egne hypoteser og for å fremme utenforliggende hensyn". Det jeg ønsket å peke på, er den uunngåelige koblingen som oppstår når Norsk Form tar initiativet, arrangerer og inviterer til en juryert designutstilling. Selv om andre designorganisasjoner godkjenner utvalget av jury og invitasjon til utstillingen så er det Norsk Form som legger føringer for og ønsker en slik utstilling.

Når resultatet av juryeringen lett kan leses som en bekreftelse på Butenschøn sitt retoriske spørsmål om det er en krise i norsk design, så utgjør det heller ikke bare den utstillingsmessige ulempen Butenschøn fremstiller det som. Inntrykket fra markedsføringen av FORM 98, er at den lave andelen av utvalgte produkter ble tolket som en klar indikasjon på helsetilstanden i norsk design. Da tenker jeg først og fremst på fremstillingen av Saabs designsjef og juryformann Einar Hareide som skuffet sannhetsvitne i Aftenposten 29.03.98, i tett samstemmighet med Norsk Form sin prosjektleder Maria Kielland Krag. Det er på bakgrunn av dette og andre medieoppslag jeg valgte å lese FORM 98 som et innlegg i krisedebatten.

Mitt hovedankepunkt var vektlegging av formal innovasjon som kriterium for utvelgelsen. Dette kriteriet fremkommer både i innbydelsen og i utstillingskatalogen, og i mangel av annen informasjon om utvelgelsen må vi anta dette var det faktiske utvalgskriteriet. Siden Norsk Form (blant andre) stod bak innbydelsen må nødvendigvis min kritikk av dette kriteriet ramme også dem. At juryen har utarbeidet andre kriterier i tolkningen av sitt mandat, er forståelig, selv om jeg gjerne skulle likt å vite hva disse kriteriene gikk ut på.

Det som derimot ikke synes klart er Einar Hareides inkonsekvente vektlegging av metaverdier, symbolikk og mytologi som de viktigste aspektene ved fremtidens design, og utstillingsobjektenes påfallende mangel på slike kvaliteter. Ved åpningen av utstillingen uttaler Hareide 22.09.98 i Aftenposten at "stygt og pent er et spørsmål om timing", og advarer mot det han ser som konjunkturer av en smaks- eller designfascisme. Mitt poeng er at disse uttalelsene vitner om at Hareide har en mye mer nyansert forståelse av design enn det FORM 98 som utstilling er i stand til å formidle.

Og her nærmer vi oss problemet med en juryert utstilling som formidlingsmedium. Buthenschøn hevder at en utstilling "som skal vekke interesse hos et allment ikke-designfaglig publikum" nødvendigvis må være "tabloid". Dette er jeg ikke enig i. Jeg tror det er fullt mulig å lage informative, opplysende og brede utstillinger som fortsatt appellerer til et allment publikum. Jeg er derimot ikke så sikker på om det er hensiktsmessig å formidle design gjennom slike utstillinger, og da tenker jeg særlig på juryerte utstillinger som FORM 98.

Butenschøn stiller spørsmål om undertegnede mener at designutstillinger generelt og FORM 98 spesielt er til skade for design. En utstilling som FORM 98 er selvsagt oppløftende og god markedsføring for de designerne som blir valgt ut. For oss andre i designmiljøet innebærer det også en mulighet for å delta i en sosial "happening" der vi kan møte kolleger og kjente over litt sprudlende drikke og gratis snacks. Men når man kaller inn en jury til for å velge ut de beste bidragene, så gir det et signal om at det som blir utstilt representerer forbilledlige eksempler og normative retningslinjer for hva designmiljøet anser som god design. Hva slags preferanser og smak designmiljøet til en hver tid måtte ha, er etter mitt skjønn kun interessant for fagmiljøet, designbyråkrater og deler av middelklassen på jakt etter kulturelle ikoner og sosial status. Denne mytologiske siden av design blir dessuten godt ivaretatt av livsstilsblader, designblader og såkalte designbutikker. Dersom Norsk Form har ønsker om å opplyse og informere allmenheten om design, burde de etter mitt syn benytte andre formidlingsmedier enn juryerte designutstillinger som FORM 98.

  Updated 27.08.98 by Trygve Ask