Krisekommentar III
Dette gjensvaret ble
først trykket i IDsign nr 2, 1999.
IDsign er medlemsbladet til Norske Industridesignere.
Form 98 som designformidling.
av Trygve Ask,
stipendiat ved
Institutt for industridesign
Arkitekthøgskolen i Oslo
I IDsign nr. 5 svarer Butenschøn på min kommentar til FORM 98.
I svaret stiller han seg blandt annet uforstående til det han
mener er en sammenblanding av Norsk Form sine standpunkter og
utvalgskriteriene for FORM 98.
Det var på ingen måte min intensjon å insinuere at Norsk Form
bedrev "styrt juryering for å misbruke utstillingen til å
bekrefte egne hypoteser og for å fremme utenforliggende
hensyn". Det jeg ønsket å peke på, er den uunngåelige
koblingen som oppstår når Norsk Form tar initiativet,
arrangerer og inviterer til en juryert designutstilling. Selv om
andre designorganisasjoner godkjenner utvalget av jury og
invitasjon til utstillingen så er det Norsk Form som legger
føringer for og ønsker en slik utstilling.
Når resultatet av juryeringen lett kan leses som en bekreftelse
på Butenschøn sitt retoriske spørsmål om det er en krise i
norsk design, så utgjør det heller ikke bare den
utstillingsmessige ulempen Butenschøn fremstiller det som.
Inntrykket fra markedsføringen av FORM 98, er at den lave
andelen av utvalgte produkter ble tolket som en klar indikasjon
på helsetilstanden i norsk design. Da tenker jeg først og
fremst på fremstillingen av Saabs designsjef og juryformann
Einar Hareide som skuffet sannhetsvitne i Aftenposten 29.03.98, i
tett samstemmighet med Norsk Form sin prosjektleder Maria
Kielland Krag. Det er på bakgrunn av dette og andre medieoppslag
jeg valgte å lese FORM 98 som et innlegg i krisedebatten.
Mitt hovedankepunkt var vektlegging av formal innovasjon som
kriterium for utvelgelsen. Dette kriteriet fremkommer både i
innbydelsen og i utstillingskatalogen, og i mangel av annen
informasjon om utvelgelsen må vi anta dette var det faktiske
utvalgskriteriet. Siden Norsk Form (blant andre) stod bak
innbydelsen må nødvendigvis min kritikk av dette kriteriet
ramme også dem. At juryen har utarbeidet andre kriterier i
tolkningen av sitt mandat, er forståelig, selv om jeg gjerne
skulle likt å vite hva disse kriteriene gikk ut på.
Det som derimot ikke synes klart er Einar Hareides inkonsekvente
vektlegging av metaverdier, symbolikk og mytologi som de
viktigste aspektene ved fremtidens design, og
utstillingsobjektenes påfallende mangel på slike kvaliteter.
Ved åpningen av utstillingen uttaler Hareide 22.09.98 i
Aftenposten at "stygt og pent er et spørsmål om
timing", og advarer mot det han ser som konjunkturer av en
smaks- eller designfascisme. Mitt poeng er at disse uttalelsene
vitner om at Hareide har en mye mer nyansert forståelse av
design enn det FORM 98 som utstilling er i stand til å formidle.
Og her nærmer vi oss problemet med en juryert utstilling som
formidlingsmedium. Buthenschøn hevder at en utstilling "som
skal vekke interesse hos et allment ikke-designfaglig
publikum" nødvendigvis må være "tabloid". Dette
er jeg ikke enig i. Jeg tror det er fullt mulig å lage
informative, opplysende og brede utstillinger som fortsatt
appellerer til et allment publikum. Jeg er derimot ikke så
sikker på om det er hensiktsmessig å formidle design gjennom
slike utstillinger, og da tenker jeg særlig på juryerte
utstillinger som FORM 98.
Butenschøn stiller spørsmål om undertegnede mener at
designutstillinger generelt og FORM 98 spesielt er til skade for
design. En utstilling som FORM 98 er selvsagt oppløftende og god
markedsføring for de designerne som blir valgt ut. For oss andre
i designmiljøet innebærer det også en mulighet for å delta i
en sosial "happening" der vi kan møte kolleger og
kjente over litt sprudlende drikke og gratis snacks. Men når man
kaller inn en jury til for å velge ut de beste bidragene, så
gir det et signal om at det som blir utstilt representerer
forbilledlige eksempler og normative retningslinjer for hva
designmiljøet anser som god design. Hva slags preferanser og
smak designmiljøet til en hver tid måtte ha, er etter mitt
skjønn kun interessant for fagmiljøet, designbyråkrater og
deler av middelklassen på jakt etter kulturelle ikoner og sosial
status. Denne mytologiske siden av design blir dessuten godt
ivaretatt av livsstilsblader, designblader og såkalte
designbutikker. Dersom Norsk Form har ønsker om å opplyse og
informere allmenheten om design, burde de etter mitt syn benytte
andre formidlingsmedier enn juryerte designutstillinger som FORM
98.
Updated 27.08.98 by Trygve Ask