Krisekommentar II


Denne kommentaren ble først trykket i IDsign nr 4, 1998.
IDsign er medlemsbladet til Norske Industridesignere.

 

Krise i norsk design og andre myter.

En kommentar til FORM 98
av Trygve Ask,

stipendiat ved
Institutt for industridesign
Arkitekthøgskolen i Oslo

Når dette leses er designutstillingen FORM 98 pakket ned og sendt av gårde på Norgesturne. I en stålcontainer kledd i lyseblå dunjakke fra Helly Hansen, skal resten av Norge få anledning til å stifte nærmere bekjentskap med det juryen for FORM 98 mener utgjør det fremste av norsk design i dag. Det er tredje år på rad Norsk Form tar initiativet til en slik juryert utstilling av norsk design. I år har imidlertid utstillingen og juryringen fått ekstra mye oppmerksomt på bakgrunn av debatten om en eventuell krise i norsk design. Særlig den aktive bruken av både utstillingen og juryformann Einar Hareide i Norsk Form sin medieprofilering, gjør at utstillingen først og fremst fremstår som et partsinnlegg i krisedebatten.

Et sentralt poeng i Norsk Form sine medieutspill har vært er at bare 21 av 356 innsendte produkter er funnet verdig til å bli utstilt. Hareide hevder i sitt forord til utstillingskatalogen at dette langt på vei bekrefter at det står dårlig til med norsk design. Det er flere problematiske aspekter ved denne påstanden. For det første forutsettes det at de innsendte bidragene representerer et sant bilde av det som skjer innen design i Norge i dag. Men et mer sentralt spørsmål er hvilke kriterier juryen har lagt til grunn for sin utvelgelse, og i hvilken grad disse kriteriene er relevante for å måle nivået på norsk design.

På bakgrunn av målet om å presentere det beste av norsk design burde vi i det minste forvente oss en definisjon fra juryen om hva de anser som god design. Dessverre er hverken definisjoner eller presentasjoner av utvalgskriterier å se på selve utstillingen. En slik mangel på informasjon er spesielt sørgelig ettersom utstillingen, ifølge Norsk Form, også er ment for folk med begrenset kunnskap om design. Det er først i utstillingskatalogen vi finner noe som kan gi oss avklaring på hva som fikk juryen til å gjøre de valg den gjorde. "Juryen for FORM 98 satte nytenkning og innovasjon som de viktigste kriteriene for juryarbeidet" står det å lese i Hareides forord. Og helt foran i katalogen står det presisert at "FORM 98 viser nye produkter der formgivingen utgjør en vesentlig del av produktkvaliteten og -innovasjonen." (min utheving). Det er imidlertid uklart i hvilken grad formale kriterier har spilt en rolle for juryen. da de fleste produktbeskrivelsene, både i katalogen og på utstillingen, vektlegger de tekniske, funksjonelle og bruksmessige fordelene og nyvinningene ved produktene.

Men selv om vi ser bort fra om juryen har vektlagt formale eller tekniske nyvinninger så står vi fortsatt tilbake med en definisjon der god design blir sett som synonymt med innovasjon og nytenkning. Da kan det være nærliggende å spørre seg om hvorfor man ikke heller kalte utstillingen for INNOVASJON 98 og samtidig inviterte ingeniører, oppfinner og forskere som også kunne ha noe å bidra med. Og hvis det var formal innovasjon en var ute etter så skulle en tro at store deler av kunstnerlivet i Norge ikke ville latt seg be to ganger om å bidra.

Men slik ble det ikke. Det var det fremste og beste av norsk design som skulle opp til evaluering og vises frem. Og både Norsk Form og juryen satte innovasjon og nytenking som kriteriene for å vurdere nivået på de innsendte arbeidene. Det er da det blir besynderlig å lese et siste punkt i Hareides forord.

"{...}design må kommunisere mer en produktenes tekniske funksjon og kvalitet. Det viktigste innen design og markedsføring blir å vektlegge metaverdier: det taktile, mytologi og tingenes symbolske innhold."

Hareide anser altså mytologi, symbolikk og metaverdi som det viktigste innen design og ikke produktenes tekniske funksjon og kvalitet. Slik jeg leser dette utsagnet så er det helt på tvers av både intensjonene til Norsk Form og slik utstillingen til slutt fremsto både i katalogen og i containeren.

Produktbeskrivelsene på utstillingen og i katalogen legger jo nettopp vekt på de tekniske og funksjonelle kvalitetene ved produktene. Og ved i tillegg å trekke produktene ut av sin sammenheng og isolere dem på et pidestall, så blir produktene frarøvet de fleste mulighetene til å formidle en eventuell mytologi eller et tilhørende metaprodukt. Definisjonen på et metaprodukt er nettopp at det en opplevelse av produktet som ikke tilhører det fysiske produktet. Et metaprodukt er det mentale bildet av et produkt betrakteren har i sitt eget hode. De eneste produktene som er i nærheten av å kunne knytte an til slike bilder er de produktene som enten er tenkt produsert av kjente merkevarebedrifter (for eksempel CD-spilleren for Electrocompaniet) eller de produktene som formidler en del av sin historie gjennom grafikk og emballasje (f. eks. plakatene, CD-coverene og Tyrilin Tjærebeis). Alle de andre produktene fremstår på utstillingen som amputerte ansatser til noe som kunne blitt gode historier, troverdige myter eller sterke metaprodukter.

Både premissene for utstillingen og utstillingsformen har dermed i seg selv vært til hinder for formidling av nettopp de aspekter juryformannen anser som de viktigste ved fremtidens produktdesign. Produktene som inngår i utstillingen er i stedet blitt gisler i oppbygning av en annen myte; nemlig designmyten. Troen på verdien og genialiteten i Det Designede Produkt ser ut til å være så sterk i Norsk Form at de overser at man gjennom denne type utstillinger er med på å bygge opp og videreføre en mytologi og et metaprodukt rundt selve begrepet design.

Det er selvsagt ikke noe de er alene om, men det kan virke som Norsk Form har tatt på seg sin del av ansvaret for at designmyten også skal vokse seg sterk i Norge.

Et tegn på at denne myten eller metaproduktet har oppnådd en høy markedsverdi også i Norge, er det stadig voksende tilfanget av designbutikker. Design har utviklet seg til å bli en mytologi i seg selv. Når Norsk Form så spør om det er en krise i norsk design, så er det muligens mangelen på norske designikoner og en norsk designmytologi de har i tankene. Andre vil kanskje mene denne mangelen er et sunnhetstegn ved norsk design.

For design er også en kompetanse og en praksis. Design foregår innefor et spenningsfelt der en rekke faktorer spiller inn på hvilke løsninger som blir valgt. Produkter er alltid en del av en større sammenheng, og en kontekstuell forståelse av produktet er avgjørende for å kunne skape en mytologi, benytte symbolikk eller bygge opp et metaprodukt. Det er disse aspektene ved et produkt Harreide hevder at er den viktigste utfordring i design i dag.

Det blir derfor litt selvmotsigende og underlig når juryen velger å vurdere bidragene på grunnlag av et rent nyhetskriterium. Graden av innovasjon og nytenking blir både i juryens vurderinger og i Norsk Form sine medieutspill, fremstilt som synonymt med god design.

I praksis kan det synes som om de innsendte produktene har blitt vraket eller utvalgt alt etter i hvilken grad juryen har ment de har sett noe lignende før eller ikke. De historiene, mytene eller metaproduktene som produktene måtte bære med seg synes å ha blitt renset bort, slik at juryen skulle kunne evaluere dem som "rene" former. De utvalgte produktene har så blitt velsignet og separert fra denne verden for å kunne tjenestegjøre som ikoner i Norsk Form sitt forsøk på å skape en norsk designmytologi. De eneste som kan være tjent med en slik mytologi må være såkalte designbutikker, designblader og muligens Norsk Form ved behandlingen av neste års statsbudsjett.

 

  Updated 27.08.98 by Trygve Ask